Kollektive traumer er hovedtemaet i Kaija Saariahos nye opera «Innocence». Hvordan overleve og fortsette livet på tross av det som har skjedd?
Tekst: Bodil Maroni Jensen
Toppfoto: Toni Härkönen/ Finlands nasjonalopera
– Hvis opera skal ha noe å si for oss i dag, må den ha gjennomslagskraft. Det er ikke nok å bestille en opera og se hva det blir til. Vi som operahus må ta ledelsen og si at vi vil ha svar på noen spørsmål om hva som betyr noe for oss i dag. Hvilke håp og hvilken frykt har vi? Hva brenner vi for, hva er vi redd for?
Dette var Kasper Holtens visjon for de nye operaene han bestilte da han var kunstnerisk leder for Royal Opera House i London i periden 2011 til 2017. På fritt grunnlag skulle komponister og librettister beskjeftige seg med de store spørsmålene i vår tid.
– Opera er langsom og vår tid er hurtig. Samtidig med alt som skjer i nyhetsbildet, er det noen andre bevegelser i menneskesinnet, som vi ikke oppfanger i vårt dagligliv. Derfor trenger vi en kunstart som kan komme ned til de tektoniske platene som flytter seg langsomt i menneskesjelen, sa han i et intervju jeg gjorde med ham i 2015.
Bestillingene fra Royal Opera House ble gjort sammen med andre store operahus, og gikk til den engelske komponisten Mark-Anthony Turnage, den italienske Luca Francesconi, den tyske Jörg Widmann og finske Kaija Saariaho.
Lørdag 3. juli var det premiere på Kaija Saariahos opera “Innocence” på festivalen i Aix-en-Provence i Frankrike. Med i alt 13 sangere og skuespillere på scenen, London Symfoniorkester, Estisk Filharmonisk Kammerkor og dirigenten Susanna Mälkki.
Forestillingen lørdag 10. juli 2021 ble overført direkte på Arte.Tv.
Her ligger den tilgjengelig frem til 9. juli 2024.
Librettoen
– Jeg vil veldig gjerne at folk skal oppleve verket uten å kjenne handlingen på forhånd, skriver Kaija Saariaho i en e-mail.
Librettoen er skrevet av den internasjonalt anerkjente finske forfatteren Sofi Oksanen. Det går fint an å spørre henne ut om hovedtemaet i operaen, og om arbeidet med teksten, uten å nevne handlingen i detalj. Hun svarer prompte på mail.
– Hovedtemaet er traumer, og hvordan leve med dem. Hvordan et traume definerer livet ditt i lang tid, hvordan overleve og fortsette livet på tross av fortiden.
Sofi Oksanen nevner videre fire «hjørnesteiner» hun hadde å bygge verket på:
– Da vi fikk bestillingen fra Royal Opera House, ønsket de seg en opera som avspeilet forhold i samtiden. Det var én hjørnestein. Så ønsket Kaija Saariaho å skrive en opera med mange språk, inkludert finsk, vårt felles morsmål. Det var den neste. Kaija hadde også denne idéen om å ha alle sangerne på scenen samtidig. Antall sangere var ikke bestemt fra start, men uansett var det klart at det ville bli mange karakterer. Det var den tredje. Og den fjerde: Jeg visste at denne operaen kom til å få et internasjonalt publikum, så jeg var ute etter en historie som kunne bli fortalt mange steder.
– Så jeg begynte å lete etter en historie som jeg kunne bygge på dette grunnlaget. Det sto klart for meg at det måtte handle om en hendelse, ganske enkelt fordi det ville gi en situasjon hvor det var naturlig at alle karakterene var på scenen samtidig. Jeg trengte også en hendelse som viste hvilke forbindelser det var mellom karakterene. Bryllup er en slik begivenhet. Det gir en grunn til å samle mange på scenen. Et multikulturelt bryllup og en international skole ble de to situasjonene som operaen er bygget rundt, og hvor det er naturlig at forskjellige språk møtes.
En musikalsk freske
I en samtale med den tsjekkiske mezzo-sopranen Magdalena Kožená forteller Kaija Saariaho at hun ønsket å utfordre seg selv i denne femte operaen sin, gjøre noe hun aldri hadde gjort før. Som å skrive for forskjellige språk i ett og samme verk. Også språk hun ikke selv behersker.
Sofi Oksanen har skrevet librettoen på finsk, men fordi karakterene har forskjellig nasjonalitet, har regissøren og forfatteren Aleksi Barrière, Kaija Saariahos sønn, oversatt de musikalske replikkene til i alt ni språk: finsk, tsjekkisk, rumensk, fransk, svensk, tysk, spansk, gresk og engelsk.
Hvert språk bringer med seg en identitet, både for den som bruker språket og for den som lytter til det, og de forskjellige språkene har tonefallet og språklyder som inviterer til forskjellig slags musikk, forteller Kaija Saariaho i videoen.
Hun bruker ulike vokale teknikker og stilarter, alt fra tradisjonell operasang til impulser fra finsk folkesang, Sprechgesang og tale. Samtlige aktører på scenen kaller hun solister. 13 forskjellige musikalske personligheter.
De forskjellige synge- og snakkemåtene må være forskjellige nok, slik at publikum gjenkjenner og blir kjent med karakteren. Det må være nok kontrast i det musikalske materiale, påpeker Saariaho, som er kjent for sine tette og taktile klangbilder.
– Vi har tatt mange avgjørelser sammen, men det er Sofi som har skapt disse personene. Det er hennes sans for drama som har gitt forbindelsene mellom dem. Den opprinnelige finske versjonen av teksten er skjelettet i operaen. Så kom Aleksis oversettelser og den videre karaktertegningen etterpå, sier komponisten.
Overraskende nok er det en freske som har vært noe av inspirasjonen for dette bevegelige lydbildet, forteller Kaija Saariaho. «Nattverden» av Leonardo da Vinci. Avbildningen av 13 personer som alle opplever den samme hendelsen, på hver sin måte. «Innocence» er som en musikalsk freske, sier hun. Og et annet bilde hun bruker: et puslespill, hvor helheten trer frem litt etter litt.
Så hvor ligger aktualiteten som Kasper Holten var ute etter? Kaija Saariaho kommenterer det slik:
– Vold et dessverre et aktuelt tema, men samtidig et tema som har vært der så lenge menneskeheten har eksistert. Men jeg er en komponist som ikke kunne ha skrevet om en aktuell hendelse. Mange av de problemene vi ser i dag, er evige problemer. Det er det som interesserer meg.
Tilbake til librettoen
– Jeg visste fra start at jeg måtte skape levende, tydelig karakterer. De måtte alle være til stede i sin rett, skriver Sofi Oksanen.
– Hvis de bare hadde en bifunksjon, ville det være vanskelig å forklare hvorfor de skulle være på scenen hele tiden. Og det er ikke lett å være til stede på en scene i to timer hvis du ikke har noe å gjøre. Det influerer på intensiteten i operaen hvis det er karakterer som driver rundt uten en klar hensikt. Selvfølgelig kan regissøren komme med løsninger hvis ikke teksten har nok å gi. Men jeg synes at en god tekst er en tekst som tilbyr all den informasjonen som utøverne trenger for å skape rollen.
Hvordan kan operasjangeren være egnet til å handle om store traumer, kollektive og individuelle, som her i denne operaen?
– Opera er en spesiell sjanger, fordi musikken gjør det mulig å nærme seg selv de mest alvorlige temaer. All musikk kan røre oss, men opera er sjangeren for den store dramatikken, og det har alltid fascsinert meg.
”Innocence” er Sofi Oksanens første libretto, men to av romanene hennes har vært brukt som utgangspunkt for operatekster av andre. «Utrenskning”, som hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010, er dramatisert og skrevet musikk til av Jüri Reinvere og urfremført på Finlands nasjonalopera i 2012. Romanen ”Baby Jane” er bearbeidet til libretto av Essi Luttinen & Janne Lehmusvuo, og musikken er skrevet av Markus Kärki. Verket ble urfremført av Opera Skaala i Helsinki i 2019.
– Libretto er en tekstsjanger som ikke tillater for mange ord. Akkurat som dikt. Jeg har alltid tenkt at jeg har altfor mange ord i hodet til å kunne skrive poesi. Hvis jeg prøver, strømmer det bare på med notater til en lengre historie. Jeg er romanforfatter, og romanen sluker alt. Den er et beist som glefser til seg alt du gir den. Men librettoen er en tekstform som må være stram – og samtidig gi mulighet til å fortelle en omfattende historie. På grunn av den begrensete ordmengden i en operatekst, teller hvert eneste ord. Det er noe ganske annet enn en roman, men det er også det som fascinerer meg.
Er du påvirket av Kaija Saariahos musikk, eller musikk i det hele tatt, i måten du har skrevet librettoen på?
– For meg er musikaliteten i språket alltid essensiell. Teksten må klinge, uavhengig av handlingen. Den må ha flyt og klarhet – akkurat som Kaijas musikk. Ellers er det vanskelig å si hvordan musikk påvirker skrivingen. Jeg kan ikke svare for min underbevissthet, men jeg er sikker på at musikk påvirker på en eller annen måte.
– Jeg lærte faktisk å forstå strukturer i et kunstverk gjennom musikk – ikke gjennom litteratur. Som barn, da jeg var for ung til å lese lange romaner, kunne jeg se og høre strukturer i fuger, for eksempel. Så jeg går ut ifra at Bach har hatt stor påvirkning på skrivingen min, fordi jeg forestilte meg de strukturene lenge før jeg var gammel nok til å analysere dem i en roman.
«Jeg tror Bachs strukturskole er nyttig for alle fremtidige romanforfattere.»
Fra Aix-en-Provence-akademiet til solist med London Symfoniorkester
Den norske sopranen Beate Mordal har vært tilknyttet akademiet til festivalen i Aix-en-Provence siden hun gikk ut fra Operaakademiet i København i 2015. På årets festival har hun to engasjementer, forteller hun på Facetime fra festivalbyen.
– I «Innocence» har jeg en rolle som skuespiller-sanger. Det er den mest spennende lille-rollen jeg har hatt i hele min lille karriere på 6 år. Men alle rollene i denne operaen føles likeverdige, for alle karakterenes opplevelse er viktig for å forstå hva som skjedde den gang, og hvordan det har påvirket alle.
Hva slags rolle er det?
– Min karakter er en mobber, en som leker med andres følelser og som fornekter nå at hun har noen skyld. Vi som er mest skuespillere, har hver vår måte å oppføre oss på, og vi har noen tics, som er traumerelatert. Det har ikke sangerne. De er litt mer i den realistiske verden, det som skjer nå. Vi skuespiller-sangere er som spøkelser fra den gang tragedien skjedde.
– «Innocence» er som en skrekkfilm, en grøsser-triller, en verden som er helt bisarr. En uhyggelig stemning fra ende til annen. I siste scene er det et håp. Koret har et teppe av dissonerende toner, som samtidig er melodiøst. Det er som en pute vi kan hvile på. Fantastisk komponert. Magisk. Jeg er helt målløs. Jeg tror alle store operahus kommer til å vise denne operaen.
Har det vært tungt å jobbe med?
– Det har vært givende. Det var litt tyngre i fjor, da vi innstuderte operaen. Vi hadde tårer i øynene i sluttscenen, hver gang. Nå har vi fått det litt mer på avstand. Jeg er sykt glad for at jeg sa ja til å bli med. Jeg er blitt kjent med Kaija Saariaho, fått dukke inn i et univers jeg aldri ville kommet inn i ellers. Og så har jeg fått denne konserten med London Symfoniorkester.
«L’Amour de Loin» i konsertversjon
Etter planen skulle «Innocence» vært oppført i Aix-en-Provence ifjor, og ble innstudert frem til den måtte avlyses. Da Beate Mordal samtidig øvde inn en annen rolle, la dirigentene Susanna Mälkki og Clément Mao-Takacs merke til henne. De spurte om hun ville synge Kaija Saariahos «Cinq Reflets de L’Amour de Loin» med London Symfoniorkester i 2021, et halvtimes verk som Kaija Saariaho har bygget over temaer fra hennes første opera.
Beate Mordal synger Clémences temaer, mens Stéphane Degout synger trubaduren Jaufré Rudels. Susanna Mälkki og Clément Mao-Takacs dirigerer hver sine verk på denne konserten, og det er Clément Mao-Takacs som dirigerer Saariaho-verket i Grand Théâtre de Provence onsdag 14. juli.
«Innocence» er en sambestilling mellom Royal Opera House i London, nasjonaloperaene i Finland og Nederland og operaen i San Francisco. Neste mulighet til å se Kaija Saariaho nye opera blir i Helsinki høsten 2022.
Aix-en-Provence-festivalens nettside om «Innocence»