Av Bodil Maroni Jensen

Populær samtidsmusikk er ikke noen gjengs sjangerbetegnelse, men kan likevel brukes om mye av Ståle Kleibergs musikk. Benedicte Palko hadde valgt ut tre av hans kammerverk til sin festival Juni-HAPPENING.

– Jeg var virkelig imponert. Kjempegod fløytist og kjempegod pianist. Det var absolutt en av de beste fremføringene jeg har hørt av det stykket, sier komponisten.

Og han har hørt mange. Sonate for fløyte og piano er fremført rundt fire hundre ganger, forteller Kleiberg, med følgende regnestykke:

– Det har vært spilt jevnlig siden det ble urfremført i 1987, og det har nok vært fremført mer enn ti ganger sånn gjennomsnittlig per år, og da kommer du opp i et sånt tall.

De to andre Kleiberg-verkene som ble spilt på festivalen, var Sonate for fiolin og cello fra 2001 og Aske for solo fiolin fra 2010.

– Aske er òg fremført ofte, men det har ikke levd så lenge. Og duosonaten har vært spilt en god del, men ikke så mye. Det er et ganske vanskelig verk.

Hvordan holder du oversikten når musikken blir spilt så mye? Vises alt igjen på TONO-avregningene?

– Nei, det er ikke alt som blir registrert. Og det er jo fremføringer jeg ikke vet om. Men de fleste som fremfører musikken min, de skriver til meg og sier at de vil fremføre den. De spør ikke om lov eller noe sånt. Det trenger de ikke å gjøre. Men de skjønner at det er hyggelig for meg å få vite.

Når musikken blir spilt så mye som i Ståle Kleibergs tilfelle, har komponisten et sjeldent sammenligningsgrunnlag.

– Fremføringen av sonaten for fiolin og cello er også en av de beste jeg har hørt. Jeg liker det at de tar i og at det ikke er tilbakeholdt. I begge sonatene er det også lyriske partier hvor uttrykket er tatt ned, så det blir en stor kontrast mellom den typen partier og de mer energiske.

Musikerne som Benedicte Palko hadde invitert til sin Juni-HAPPENING i år, har til vanlig base i Bayonne, en by i Sørvest-Frankrike, i Salzburg, Wien og Harstad. Felles for dem var en energisk og fortellende spillemåte hvor publikum observerte og erfarte hvordan musikernes lytting og oppmerksomhet var med på å forme musikken i øyeblikket.

– Det er den ungarske tradisjonen, som handler om å deklamere, altså snakke musikken, forstå timing og vite når du skal ta deg tid, smetter den entusiastiske festivalsjefen inn. Noe Ståle Kleiberg også merket seg, ikke minst i sonaten for fiolin og cello:

– Denne musikken er lagt på en sånn måte at linjene formes med ganske fleksible tempi. Da var musikerne veldig tuna inn på hverandre. De var hele tiden i synk. Du hørte ikke et eneste sted at de ikke var i synk. De var veldig bra på det.

Etter den første konserten på Juni-HAPPENING, og før komponisten hadde hørt fiolinstykket Aske, kunne han allerede tippe hvordan det ville bli.

– Aske har jo òg en sånn kontrast mellom noe som er melankolsk og lyrisk og partier med heftige utbrudd. Og de heftige utbruddene kommer til å bli veldig heftige. Så jeg tror hun kommer til å gjøre mye ut av den uttrykkskontrasten som ligger i musikken.

Fiolinisten i gruppen var Meesun Hong Coleman, cellisten Vashti Hunter, fløytisten Júlia Gállego og Benedicte Palko selv på piano. I tillegg var bassisten Knut Erik Sundquist med i flere verk, også som verbalimprovisatør som kunne dukke opp hvor som helst i konserten, til og med mellom satsene, til latter og fryd for tilhørerne.

– Disse musikerne har i det hele tatt en ganske rocka fremføring. Så en assosiasjon når jeg hørte dem, er Trondheimsolistene, som har vært kjent for den stilen, ikke den polerte klangen. Jeg tenker på det som en ganske ungdommelig måte å spille på, som har appell til et publikum som ofte er vant med andre typer musikk, sier Ståle Kleiberg om bandet på årets Juni-HAPPENING.

– Kammermusikk er mitt fag

Benedicte Palko er født og oppvokst opp i Stavanger. Faren, Barna Palko, immigrerte fra Ungarn i 1968. Han var slagverker og jazzmusikere og var med å bygge opp slagverksmiljøet i Rogaland.

– Livet mitt som barn var hver helg på korpsseminar. Instruktørene var også messingblåsere i symfoniorkestret. De bygde opp dette på 1970- og 80-tallet. Og sommerkurs, jeg har vokst opp på sommerkurs. Når jeg hører verk med brass, triller tårene. Det går rett i sjelen.

Selv valgte Benedicte pianoet. Den musikalske veien gikk først videre til Musikkhøgskolen i Oslo, så til Musikkonservatoriet i København der hun tok diplomeksamen og solistklasse med debut. Deretter tok hun nok et diplomstudium, ved Indiana University i Bloomington, med den ungarske pianisten og pedagogen György Sebök. Siden 2002 har hun bodd i Sevilla og har i tjue år undervist i kammermusikk ved musikkhøgskolen Musikene som ligger i San Sebastian nord i Spania.

Musikk skal brukes, musikk skal være til nytte

Juni-HAPPENING er en gjennomkomponert todagersfestival som Benedicte startet i 2021. Repertoaret hun velger ut, legger føringer for hva kokken lager til gjestebudet, hva blomsterdekoratøren setter sammen i sitt kunstverk av en installasjon og hva den verbale flanøren kommer inn på i sine refleksjoner. De som fikk plass, var også på en utflukt til øya Brimse der gartner og bonde Frode Ljosdal fortalte om alt som vokser og kan brukes.

Tre av musikere som Benedicte hadde invitert i år, hadde ikke spilt i Norge tidligere. Sammen med den nordnorske kontrabassisten og Palko selv utgjorde de en kvintett som heller ikke hadde spilt sammen før.

– Det er mange festivaler i Norge, men du ser at mange av de samme navnene går på rundgang. Da tenker jeg at siden jeg ikke er del av det norske festivalmiljøet, kan jeg gi noe ekstra med at jeg ikke gjentar musikere, men gir noe nytt. Like høyt nivå som på andre festivaler, men profiler som ikke er hentet til Norge før.

Hvordan kom du på tanken om å tromme sammen til en festival i Norge?

– Fordi jeg er pasjonert kammermusiker. Musikk skal brukes, den skal være til nytte, og det føler jeg at vi får best til i intime settinger som dette, og med kammermusikk, for kammermusikk er alltid levende. Det er umulig å komme med en fastspikret versjon. Vi legger løypen på prøvene, og så kan hva som helst komme i tillegg på konserten, med gode musikere. Jeg gjør det fordi jeg føler at det er på denne måten jeg kan få brukt musikken og at den kan ha en virkning og effekt på folk.

Fra Sevilla via Covid til øya Bru 

Hvorfor gjør du det akkurat her, på Bru?

– Fordi det er her jeg har fått lov til å gjøre det. Jeg begynte å kjenne på et savn hjem. Det hadde gått ti år siden jeg hadde spilt i Norge over hodet. Jeg tenkte på foreldrene mine som ikke kunne reise, som ikke fikk høre meg. Og jeg så alle andre som var så aktive, så tenkte jeg hvorfor kan ikke jeg også være aktiv her? Så snakket jeg med Inge Lise og Magnus, for jeg visste at de hadde dette stedet, som jeg tenker er ideelt for et sånt prosjekt hvor musikerne kan komme å være, spise, sove, gå tur. Vi har ikke det stresset vi ellers er vant med. Vi kan bli kjent med hverandre på en annen måte enn når vi er på hotell og må fyke av gårde med taxi til konsertstedet. Så jeg spurte om vi kunne få lov til å komme og bo her. De sa ja, selvfølgelig. Derfor er jeg på Bru, og derfor holder jeg på Bru. Det er egentlig det samme hvor man gjør noe sånt som dette, bare man er velkommen.

Benedicte har erfaring fra en langt større festival i Sevilla, Festival Turina, hvor hun organiserte alt alene hjemme på stuebordet, forteller hun.

– Femten konserter, tjuefem topp musikere, strykeorkester, et korps på hundre, mesterklasser. Alt dette på sju dager, sju editions, hva heter det på norsk? Så ble det politisk skifte i Spania. Da endres alt, så jeg orket ikke å begynne helt på nytt. Og så kom kovid.

På Juni-HAPPENING har du klassisk musikk og ny musikk på programmet. Hvorfor valgte du tre verk av Ståle Kleiberg?

– Fordi musikken snakker til meg. Jeg velger ingenting som ikke snakker til meg. Jeg visste hvilken besetning jeg skulle ha, og jeg visste han hadde noe for disse instrumentene. Når jeg så at i år blir det fløyte, så visste jeg om sonaten for fløyte og piano. Og siden jeg hadde Meesun på fiolin, så visste jeg at dette solostykket Aske ville gå veldig bra.

Er det et poeng med en norsk profil? Ståle Kleiberg er jo også fra Stavanger?

– Ikke hvert år, men jeg hadde lyst til å ha litt mer Stavanger-tyngde i år. Derfor har jeg med Eigil Kvie Jansen. Han er manusforfatter og litt av hvert annet og innledet med frie refleksjoner til alle bolkene i programmet. I fjor hadde jeg Mona Levin her, året før Linda Eida, og det første året Tore Renberg.

Mer opptatt av folk enn av fe. Så ble det Kulturbruk 44/4

Benedictes sted for kammermusikk er en ombygd låve på øya Bru utenfor Stavanger, ti minutters kjøring fra fastlandet gjennom Bytunnelen under havet. Inger Lise Bru og mannen Magnus drev først tradisjonell gårdsdrift, men fant etter hvert ut at de var mer opptatt av folk enn av fe. De solgte melkekvoten og bygde låven om til et lokale som brukes til «kunst, kultur, feiring og fellesskap». De bygde sauehuset om til oppholdsrom og fjøset om til soverom for gjester.

– Kulturbeite er et uttrykk fra landbruket. Det er områder som er bearbeidet av mennesker og dyr. Nesten alt du ser rundt deg her er kulturlandskap, fordi mennesker har bearbeidet og vedlikeholdt og stelt det. Nå driver vår sønn og svigerdatter gården, så mens det er et ordentlig gårdsbruk, med gårds- og bruksnummer 44/4, så kalte vi selve låven for kulturbruk, og det som skjer her for Kulturbruk 44/4.

Stolen ved havet

I 2008 fikk Kulturbruk et av de offisielle prosjektene da Stavanger var europeisk kulturby, Bru kultursti. Fem kunstnere bodde på gården i nærmere et år og lagde sytten kunstverk plassert langs stien som går fra gården ut til sjøen og i en sløyfe tilbake. Noen var lagd av strå og gress og kvister. De er gått tilbake til naturen. Mens andre som var hogd i stein, vil bli stående som vår tids runer, forteller Inger Lise.

Ett av disse er «stolen» i larvikitt, et utkikkspunkt og hvilested for vandrere, plassert vestvendt ytterst på et nes. Ved innvielsen ble konsertmester i Stavanger Symfoniorkester, Ingerine Dahl, invitert til å spille. Da kom vertskapet på Kulturbruk på å invitere henne tilbake for å spille på låven.

– Og sånn begynte det. I 2009 begynte konsertene.

Ingerine Dahl er for øvrig den eneste musikeren Kulturbruket har spurt om å spille på låven. Siden har musikerne meldt seg selv. De vil øve og spille her for å være i omgivelser hvor de kan være sammen i flere dager uten å behøve å flytte på seg. Et sted de kommer tett på publikum.

– Det er ingen musikere som får være primadonna og bli kjørt i drosje til byen. De må forholde seg til at det er musikkbad etter konserten. Da sitter folk og vil snakke med dem. Alle må by på seg selv. Benedicte er også opptatt av å plukke ut folk som vil det, som tåler den kontakten og som ikke blir arrogant eller overlegne.

– Så det har blitt det det har blitt på Kulturbruk, både et gjestehus og et kulturhus. Vi har forskjellige kulturkvelder, bokkvelder, historielaget trekker mye folk, litt selskaper, konfirmasjon, bryllup. Men vi visste ikke at vi skulle komme til å ha sånne enormt seriøse og fantastiske kammerkonserter.

Forvalte, skape glede og gode opplevelser for folk

Men de driver ikke butikk, understreker Inger Lise. De kunne hatt gjester på låven hver kveld, men det hadde ikke de tålt, og det hadde ikke huset og nabolaget tålt. Det hadde blitt et kjør. Både hun og mannen har hatt andre jobber ved siden av for å ha råd til dette. Så hva er det som driver dem til å holde Kulturbruket i gang?

– Vi er lært opp til at vi skal dele og forvalte. Så vårt oppdrag er å dele på det vi har. Forvalte stedet en periode, skape glede og gode opplevelser for folk. Det er det vi holder på med.

Derfor satser Benedicte Palko på at det blir HAPPENING på Bru til neste år også, i samspill med musikere, familie, venner, vertskap, publikum, støttespillere og sponsorer. For som alle frilansere i musikklivet søker hun økonomisk støtte og lever med usikkerheten om hva som er mulig å få til fremover. Hadde hun visst hun hadde penger, hadde hun «allerede i mårå» invitert de musikerne hun gjerne vil ha, og meldt fra til publikum som kunne sette av to junidager i kalenderen.

– Dette trenger ikke å være så mye større. Det er nok av store festivaler med mange konserter i alle mulige versjoner. Men jeg er opptatt av å bli brukt som musiker, og hvis bare én blant publikum blir berørt av musikken og føler at de kan leve på den opplevelsen en stund, da har jeg gjort min misjon.

­Mer om festivalen på Benedicte Palkos hjemmesider.

Artikkelen ble publisert på Ballade.no 24. juni 2024.

Ståle Kleiberg er en av ti samtalepartnere i boken Stemmer i samtidsmusikken. Samtaler med norske komponister. Boken lanseres på Ultima-festivalen 13. september 2024.