Bodil Maroni Jensen

Sterke historier i nye operaer

Naturkatastrofe, kampen om å komme først til Sydpolen og dialog med det overnaturlige. I tre nye operaer utsettes publikum for ekstreme situasjoner. Likevel kan vi identifisere oss med handlingen.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto fra Stilles Meer: Arno Declair

Hamburger Staatsoper
STILLES MEER
Musikk: Toshio Hosokawa   Libretto: Hannah Dübgen/ Oriza Hirata
Premiere 24. januar 2016

Vi befinner oss i en sikker sone. Vent til ny beskjed blir gitt. Vi befinner oss i en sikker sone…
Meldingen sendes over høyttaleranlegget. Sangerne sitter urørlig på scenen, ikledd heldekkende verneutstyr. Slagverket dundrer uten at de reagerer. De har allerede fått sjokket. De vet hva lydene betyr. De vet at menneskenes krefter ikke kan hamle opp med naturens. Jordskjelv og tsunami. Radioaktivt utslipp siver ut fra kjernekraftverket.

– Det hadde ikke vært mulig å produsere denne operaen i Japan. Fukushima er et altfor vanskelig tema der, sier komponisten Toshio Hosokawa.

Det er fire år siden katastrofen.16.000 mennesker omkom, flere tusen ble aldri funnet og 150.000 har måttet forlate hjemmene sine.

Vokalsolisten Hamburg, Robot, Mihoko Fujimura, Viktor Rud, Bejun Mehta, Susanne Elmark. Foto: Arno Declair

To historier

Den japanske dramatikeren, her også regissør, Oriza Hirata, har skrevet historien som ligger til grunn for librettoen. En tysk kvinne, Claudia, har forlatt sin mann og tatt med deres sønn, Max, til Japan. Under tsunamien forsvinner Max på havet. Moren får ikke en gang lov til å lete etter ham. Stranden er avsperret på grunn av radioaktivitet. Ex-mannen kommer fra Tyskland for å sørge sammen med henne og for å hente henne hjem igjen. Men Claudia, som ikke kan innse at Max er død, kan ikke reise. Hun må være der Max er.

En underliggende historie er det eldgamle noh-dramaet Sumidagawa. Det har form av et sjamanistisk ritual der en mor synger ut sin sorg over tapet av sin sønn og gjennom sangen finner trøst. Men i stedet for aksept og forsoning, blir vanviddet en slags redning for Claudia.

Musikalsk kalligrafi

Komponisten har skrevet en elegi som vekker medfølelse med skjebnene i katastrofen. Et billedskapende impresjonistisk-modernistisk tonespråk maler frem et vibrerende, omskiftelig, til tider mektig-bølgende klangbilde som fremstiller havet, stranden, natten og frykten. Det menneskene har felles.

Stemmene tegner seg kalligrafisk mot denne bakgrunnen, til et taktilt akkompagnement av strenger som blir plukket, klokker og dråpelyder fra slagverket og blåseteknikker som får vestlige instrumenter til å ligne sho og shakuhachi.

Toneveven skaper en ulmende uro, en ustabilitet som minner om naturens lynne. Samtidig en enhetlig estetikk som binder det hele sammen. Og med en intensitet som holder oss fanget og som bringer TV-bildene vi så for noen år siden, tilbake. Hva tenkte vi den gang? Hva forsto vi?

Susanne Elmark, Mihoko Fujimura, Bejun Mehta. Foto: Arno Declair

Operaen ble castet tidlig i prosessen, så Hosokawa visste hvem han skrev for. Alle storartete stemmer som mestrer den stiliserte langsomheten, de utholdte tonene og de store, insisterende sprangene som får uttrykket til å fremstå med en slags forstørret ekspressivitet.

Claudia blir sunget av den danske sopranen Susanne Elmark, en kraftfull, lys stemme som beveger seg med stor sikkerhet over det flytende orkesteret. Ex-mannen blir fremstilt av den ekstraordinære kontratenoren Bejun Mehta. Han synger nærmest lytefritt og med en overjordisk klang på grensen til å frata ham det umiddelbart menneskelige, bortsett fra sårbarheten. Den personifiserte sorgen.

Koret bidrar med poetisk tekst og med klang som forsterker orkesterbølgene. Den amerikanske dirigenten Kent Nagano, som selv har japanske aner, ble ansatt som musikksjef ved Hamburgoperaen i høst og var den som ledet forestillingen med full kontroll over den pulserende tettheten i klangen.

Bayerische Staatsoper, München
SOUTH POLE
Musikk: Miroslav Srnka   Libretto: Tom Holloway
Premiere 31. januar 2016

Librettisten Tom Holloway.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Den australske librettisten Tom Holloway har bodd i Oslo, har besøkt Fram-muséet på Bygdøy og Roald Amundsens hjem på Svartskog. Og han vokste opp i Hobart i Tasmania, der Amundsen gikk i land og sendte telegram til verden om erobringen av Sydpolen. Likevel var det komponisten, den tsjekkiske Miroslav Srnka, som fikk idéen til at det skulle handle om kappløpet mot Sydpolen, i bestillingsverket til München-operaen.

Dobbelt-opera

Amundsen og Scott traff hverandre aldri i virkeligheten, men i operaen er de hovedpersoner i hverandres drama. De jages av tanken på den andre fra det øyeblikk Robert Scott mottar telegrammet: «… Fram proceeding Antarctic. Amundsen.» Morsesignalene pumper operaen i gang, og energien og spenningen er tilstede helt til Amundsen går utilnærmelig rundt i snippkjole til slutt, som den som kom seirende tilbake til sivilisasjonen, intetanende om at Scott og hans menn omkommer – bare meter unna på operascenen.

Regissøren Hans Neuenfels har plassert den britiske og den norske ekspedisjonen på hver sin halvdel av scenen. De har hver sin tekst og til dels hver sin musikk; to operaspor som føyer seg sinnrikt sammen til en fortelling om både ytre og indre dramatikk. Musikalsk er dette utnyttet i megetsigende duetter der motstanderne frykter og fabler om hverandre og der

polheltene og kvinnene deres drømmer om hverandre. I en storartet kvartett er det kvinnene som fremstår som heroiske.

Rolando Villazón som Scott, Joshua Owen Mills som Bowers. Hundene må skytes. Foto: W. Hösl

Musikalsk ekstremvær

Det store grepet Miroslav Srnka har tatt, er å la orkesteret spille naturens krefter. Orkesteret er en konstant trussel mot sangerne.

– Naturen kan gjøre hva som helst med menneskene, uten grunn. Jeg ville lage en klang som fullstendig sluker karakterene. De forsvinner. Det er ingen begynnelse og slutt på denne lyden. Den er der alltid, sier Srnka.

Rolando Villazón som Scott og Thomas Hampson som Amundsen.
Foto: W. Hösl

To av den klassiske operaens superstjerner, Thomas Hampson og Rolando Villazón, synger polarheltene. De har med seg hvert sitt team av utvalgte henholdsvis barytoner og tenorer. Kvinnene har kraftfulle stemmer som er i stand til å uttrykke noe tilsvarende ekstremt som det ekspedisjonen krever av sine menn.

Tara Erraught synger fru Scott, og enda mer på randen av det vokalt mulige er Mojca Erdmann, som Amundsens elskerinne. På premieren var det likevel husets sjefdirigent, Kirill Petrenko, den kommende sjefdirigenten for Berlinfilharmonikerne, som fikk den største applausen. De relativt unge opphavsmennene var euforisk lykkelige på scenen ved siden av stjernelaget.

– Et drømmeteam. Jeg beundrer huset for at de gav oss denne friheten og dette castet, uten å være sikker på at vi kunne få det til, i vårt første, store verk, sier Srnka, som tidligere har skrevet en kammeropera for München-operaen, også den sammen med Holloway.

Upoetisk sceneløsning

Det eneste som trekker ned, er scenerommet. Man har gått for det stiliserte. Polpunktet er et sort kryss. Ellers alt hvitt. Men vegger og tak motarbeider alt som ligger i konseptet av grenseløshet og uoppdaget land. Hva på Sydpolen kan visuelt forsterkes med vinkler og stikksag-utskårne åpninger?

Nationale Opera & Ballet, Amsterdam
ONLY THE SOUND REMAINS
Musikk: Kaija Saariaho   Libretto: To noh-dramaer i Ezra Pounds oversettelse
Premiere 15. mars 2016

Scenografien er en kulltegning på et stort lerret. Et dramatisk-poetisk bilde med uvørne streker. Ellers en tom scene.

Musikerne – en strykekvartett, en vokalkvartett, fløyte, kantele og slagverk – setter seg i orkestergraven, synlige og forsiktig belyst. Så blir alt mørkt. Lyset er gjemt i mørket for ikke å blinde de dødelige, er en buddhistisk idé som ligger i det japanske noh-teateret.

Kaija Saariaho og regissøren Peter Sellars har valgt to noh-dramaer som libretto. Historiene har det til felles at de begge handler om en overjordisk person og et vanlig menneske, og om forholdet mellom dem.

Davone Tines som presten, Philippe Jaroussky som ånden (skygge), vokalkvartett fra Nederlands kammerkor, Dudok-kvartetten, Eija Kankaanrata, kantele, Camilla Hoitenga, fløyte, Niek KleinJan, slagverk. Dirigent André de Ridder.
Foto: Ruth Walz

Minner og magi

Tsunemasa var en ung luttspiller, som ble drept i et slag. Nå blir han påkalt av en prest, som ser ham, plutselig, så vidt, snakker med ham, hører reminisenser av den livsbejaende, erotiske musikken luttenisten spilte i sitt jordiske liv. Presten nærmer seg gjenferdet med en homoerotisk hengivelse. Han prøver å lyse på ham for å holde ham fast. Da forsvinner det han så, i mørket. It is the faint sound alone that remains.

En fattig fisker finner en fjær-kappe, som dufter av alle slags farger. Han vil beholde den, men en engel dukker opp og sier det er hennes. Hun må få kappen tilbake for å kunne finne veien opp til himmelen igjen. Fiskeren gir seg til slutt, men først når engelen lover å danse for ham. Kappen beveger seg i vinden, blir våt av regnet, hvit av skyene, hvirvler som snøen. Hun forsvinner.

Davone Tines, fisker, Philippe Jaroussky, engel, Nora Kimball-Mentzos, danser. Foto: Ruth Wal

Lyset i stemmen

Komponisten Kaija Saariaho på pressekonferansen i
Amsterdam. Foto: Bodil Maroni Jensen

Gjenferdet og engelen synges av kontratenoren Philippe Jaroussky. – En stemmetype jeg ikke kjente så godt, så det var en fin ny utfordring, sier Saariaho. – Jeg har beundret Philippe Jaroussky i mange år, så å vite at jeg kunne arbeide med ham, var inspirerende. En litt uvirkelig stemme for oss i dag, som passer å bruke til det overnaturlige.

Saariaho har gitt kontratenoren inderlige melodilinjer, der han intensiverer og øker volumet på de enkelte tonene og får dem til å flyte nærmest som klangobjekter i rommet.

Utvidet lydrom

Elektronikken er brukt med nennsom hånd. Mye er basert på stemmen til Jaroussky. Den bearbeides live og det skapes et flerdimensjonalt lydrom av klanglige skygger – som også multipliseres til en sky av stemmer som omgir oss på alle kanter. Når det finske strengeinstrumentet kantele blir elektronisk bearbeidet og panorert ut på en måte så vi ikke vet hvor lyden kommer fra, kan vi ikke annet enn å føle oss omkranset av himmelske klanger.

Musikalsk ritual

Regissøren Peter Sellars på pressekonferansen i
Amsterdam. Foto: Bodil Maroni Jensen

Bassbarytonen Davone Tines har en mektig stemme og en sterk utstråling. Som en gradvis streben mot det overjordiske har Saariaho lagt deler av rollen i falsett mot slutten.

Vokalkvartetten fra Nederlands kammerkor sitter vendt mot salen. Med enkle arm- og håndbevegelser fremstiller de musikken som ladete tegn. De er fortellere i tette klanger og i solistiske innslag, og de skaper bilder med forskjellige lyder.

Det er lite ansiktsmimikk. Uttrykket ligger i musikken, regien, dansen, bevegelsene, lyssettingen.

Saariaho og Sellars har skapt et oratorium like mye som en opera; et ritual om ensomhet og lengsel og forlatthet – så vi slipper å være alene om det.

Publisert i Klassisk Musikkmagasin (papirutgave) nr. 2/ 2016 og i KlassiskMusikk 20. mai 2016.

Kommentarer (1):

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.