«Kunsten er for meg essensielt religiøs. Kunsten har sitt opphav i menneskets åndelige eksistens, og kunsten kan føre mennesket tilbake til det opphavet». Dette sier Sofia Gubaidulina. Hvordan kan en kunstner med en så bestemt grunnholdning, ha oppnådd å bli en av vår tids mest fremførte nålevende komponister?

Tekst: Bodil Maroni Jensen Toppfoto: Bodil Maroni Jensen, Tallinn 2016

– Jeg tror dette er det siste verket jeg skriver. Det er vanskelig å komponere nå, det må jeg innrømme. Men det å komponere er for meg den største lykke.

Dette uttalte Sofia Gubaidulina i forbindelse med urfremføringen av oratoriet «Über Liebe und Hass» i Tallinn i 2016, noen dager før hun fylte 85 år. Oratoriet er et 50 minutters verk for fire solister, to kor og orkester, hennes opus summum, sier hun, inspirert av Frans av Assisis «Fredsbønn»:

– Jeg var fullstendig rystet og fascinert av denne teksten. Det munken sier, er at mennesket må be Gud om hjelp. Men munken ber ikke om at han skal bli elsket, men at han selv skal lære å elske. Ikke at han skal bli trøstet, men at han selv skal kunne trøste andre. Ikke at han skal bli forstått, men at han selv skal kunne forstå. Dette motivet er for meg av den største verdi. Det er skrekkelig at vi virkelig trenger disse oppfordringene i dag.

I oktober i år fylte Sofia Gubaidulina 90 år. Hun er stadig aktiv som komponist. I løpet av de siste fem årene har hun fått fremført fire nye verk. Men én forskjell er det fra tidligere, forteller hennes manager, Hans-Ulrich Duffek, direktør i musikkforlaget Sikorski i Hamburg:

– Hun tar ikke imot flere bestillinger. Fra nå av ønsker hun kun å skrive det hun føler for selv. Hun ønsker å være fri, slik hun aldri har følt seg fri i hele sitt liv. Hun er takknemlig hvis hun kan behold evnen til å skrive musikk i denne høye alderen, og hvis hun makter det, vil hun skrive nye verk, men kun de hun alltid har drømt om å skrive, men aldri har hatt mulighet til å gjøre tidligere.

Hans-Ulrich Duffek, Bergen 2018

«Der øst møter vest»

Sofia Gubaidulina ble født i den autonome sovjetiske republikken Tatarstan i 1931. Dette var under Stalins første femårsplan, der kollektivisering av jordbruket førte til matmangel og nød. Selv om foreldrene hennes hadde utdannelse, henholdsvis som ingeniør og lærer, opplevde familien stor fattigdom.

Leiligheten i hovedstaden Kazan hadde to små rom og kjøkken. Uten selv å ha noen musikkbakgrunn, kjøpte foreldrene et lite, brukt flygel til sine tre døtre. Instrumentet tok halve rommet. Fem år gammel begynte Sofia på den statlige musikkskolen. Dannelse, utdannelse og disiplin ble satt høyt. Den ene søsteren ble lege, den andre pianist og den yngste en av vår tids store komponister.

Vesentlig for Sofia Gubaidulinas intellektuelle orientering var også hennes kulturelle bakgrunn. Hun omtaler Kazan som et sted der «øst møter vest», et sted der mange kulturer og religioner levde side om side. Slik hadde hun det også i sin egen familie. Foreldrene var ateister. Farfaren, som riktignok døde før Sofia ble født, var muslim og en høytstående mulla, som hadde arbeidet for at jenter skulle få utdannelse.

«Jeg har fire kulturelle røtter: Min mor var russer, min far tatar. Mine første, viktige lærere var jøder, og kulturen som først inspirerte meg, var tysk, det vil si Bach, Mozart, Haydn, Beethoven. Jeg kan ikke snakke om disse forskjellige påvirkningene uten å bli rørt, fordi disse fire «kulturene» er alle forenet i meg.» [ii]

Men å dyrke kulturell identitet har vært fjernt for Sofia Gubaidulina. «Det viktige for meg er ikke nasjonalitet, men humanitet, det som forener», [iii] sier hun. Hun har studert de forskjelligste kulturer, med utpreget sans for det egenartete ved dem, ikke minst forskjellige synge- og spillemåter i folkemusikken.

En guddommelig lydverden

Som barn oppfattet Sofia Gubaidulina omgivelsene som grå og triste. Hun la seg til den vanen å legge hodet bakover, se opp mot himmelen, forestille seg at hun gikk på skyene. Slik næret hun fantasien og opplevde skjønnhet i hverdagen.

Sommeren Sofia var fem år, leiet familien seg inn på en fjerntliggende gård. Der oppdaget hun et Kristus-ikon, noe hun aldri hadde sett før.

«Jeg hadde lenge bedt, hjemme i Kazan, en fullstendig irrasjonal bønn, men plutselig forsto jeg forbindelsen mellom min bønn og det ikonet.» [iv]

Moren ble skrekkslagen da Sofia spurte henne hvem som var på det bildet. Barnet fikk ikke annet svar enn at de forlot stedet i hui og hast.

«Så jeg begynte å skjule mitt følelsesmessige, religiøse liv for de voksne. Men det fortsatte å leve inni meg. Musikk blandet seg naturlig med religion, og lyd, klang, ble umiddelbart hellig for meg.» [v]

«Jeg elsker alt som klinger, og alt klinger. Hver skapning, hver blomst, hvert tre. Himmelen klinger, jorden klinger, alle mennesker klinger.»

Sofia ba flere ganger om å bli døpt, men foreldrene nektet. De var livredde for at noen skulle få vite at det var religiøse tilbøyeligheter i familien. Da Sofia ble innlagt på sykehus på trettenåring, med hukommelsestap og hallusinasjoner på grunn av underernæring, lovet moren at de skulle oppsøke en prest, bare hun ble frisk. Det gjorde de også, men da de kom frem, milelangt utenfor byen, var presten full, og de måtte reise hjem med uforrettet sak. Etter dette syntes moren hun hadde gjort nok for å oppfylle datterens ønske.

Først i 1970, da Sofia Gubaidulina var 38 år gammel, ble hun døpt i den ortodokse kirke, i Profeten Elias’ kirke i Moskva, like ved der Frelseren Kristus-katedralen var blitt revet, på Stalins ordre, året Sofia ble født.

Da Sofia Gubaidulina var festivalkomponist i Bergen i 2018, spurte jeg henne hvordan hun hadde funnet frem til troen, i et land hvor religion var forbudt?

– Det er et mysterium selv for meg, hvordan jeg ble religiøs, men jeg tror det skjedde gjennom musikken. Helt siden barndommen har jeg vært oppslukt av klang. Jeg elsker alt som klinger, og alt klinger. Hver skapning, hver blomst, hvert tre. Himmelen klinger, jorden klinger, alle mennesker klinger. Jeg elsker denne klangen, og jeg føler dragning mot å beskjeftige meg med den. Musikkens materiale springer ut av universelle lover, så lydverdenen er i sannhet guddommelig. Derfor har det vært naturlig for meg å gå videre på denne veien: lytte og prøve å skape noe i dette materialet. Så jeg tror at Gud ble åpenbart for meg gjennom musikken.

Kunstneriske valg

Sofia Gubaidulina studerte klaver i fem år på konservatoriet i Kazan, fra 1949 til 1954. Som spesielt begavet student ble hun deretter tatt opp ved musikkonservatoriet i Moskva. Da kom tvilen om hvilken vei hun skulle ta videre. Hun hadde improvisert og laget musikk ved pianoet siden hun begynte å spille. Hun hadde også komponert flere verker, men identifisert seg ikke fullt ut med yrket komponist.

«Når jeg konsentrerte meg om komponeringen, forsømte jeg pianoet, og når jeg ga alt jeg hadde til pianoet, suget det energien jeg trengte til komponeringen. Jeg måtte velge mellom disse to veiene.»[vi]

Å bli komponist innebar for Sofia Gubaidulina det hun kaller et offer. Allerede som barn hadde hun opplevd at det å skrive ned sine musikalske idéer på papir, var å ofre noe av det hun hadde forestilt seg.

«Det er alltid en smerte å oppleve forskjellen mellom mine fantasier og det som kommer til uttrykk i partituret.» [vii]

Rent økonomisk var det også et offer å oppgi pianistkarrieren, uten at det har vært tellende for Sofia Gubaidulina. En klassisk pianist på høyt nivå, slik Sofia Gubaidulina var, ville hatt en god inntekt i Sovjet. En komponist som ikke var villig til å følge kulturmyndighetenes retningslinjer for ny musikk, hadde en svært vanskelig fremtid.

Likevel tok hun valget. Hun studerte komposisjon fra 1954 til 1959 og deretter fra 1960 til 1963.

«Det er svært, svært vanskelig å være seg selv. Hele verden påvirker oss, venner, lærere, berømte komponister.»

«Vær deg selv»

Kritikken hun fikk i løpet av komposisjonsstudiet, var derfor forventet. Merkelapper hun fikk på seg var at hun skrev avantgardistisk, vestlig påvirket, formalistisk, utradisjonelt, ikke-patriotisk. Ved avslutningen av studiene i 1959, var Dmitrij Sjostakovitsj leder av eksamenskommisjonen. Men det var ikke da han sa disse berømte ordene. Det var på forhånd. Historien er gjengitt mange steder. Her har jeg den fra henne selv:

– Jeg studerte med Nikolai Peiko, som var en venn av Sjostakovitsj. Peiko hadde avtalt at jeg skulle få komme hjem til Sjostakovitsj og vise ham symfonien min: et beskjedent verk, som ikke er i min katalog i dag. Men han så noe i den, bak notene, tror jeg. Han oppmuntret, støttet, og gav meg disse fantastiske ordene ved avskjeden: Vær deg selv, og fortsett videre på dine gale veier. Det var viktige ord som enhver komponist, poet, maler, trenger. Det er svært, svært vanskelig å være seg selv. Hele verden påvirker oss, venner, lærere, berømte komponister. Alle har sin mening om hvordan man skal være. Men et skapende menneske skal kun lytte innover i seg selv. Og disse ordene, på det tidspunktet, gjorde at jeg kunne fortsette.

Sofia Gubaidulina, Gohrisch 2017

To år etter at Sofia Gubaidulina hadde avsluttet studiene, fikk hun en invitasjon fra Kulturministeriet. Hun forsto hva det ville gå ut på. Hun ville fått en bestilling, fått svært godt betalt, og hun ville vært innenfor. Hun møtte ikke frem. «Prostituerer du deg én gang, har du mistet alt for alltid» [viii], var hennes reaksjon.

Hvilke muligheter hadde hun da for å leve som komponist i et samfunn der musikken måtte godkjennes av kulturmyndighetene, både for å bli trykt, bli offentlig fremført og for å bli honorert?

Å skrive filmmusikk var en redning, og slett ikke så dumt for en komponist som eksperimenterte med utradisjonelle virkemidler. Filmindustrien var del av det store propaganda-apparatet, men filmmusikken var ikke underlagt sensur. Her var det regissøren som bestemte, og mange modernistiske virkemidler egner seg utmerket for å illustrere og underbygge dramaet i en handling. Arbeidet var godt betalt og Sofia Gubaidulina skrev musikk til rundt 25 filmer. I tillegg fikk hun erfaring med store besetninger, noe hun ellers ikke hadde tilgang til: symfoniorkester, kor, hva hun ønsket av forskjellige instrumenter.  Hun fikk trening i å arbeide mye, fort og effektivt.

Motstand og tvil

Musikklivet i Sovjetunionen hadde flere «sjikt». Det var de offentlig godkjente konsertene, der honorarene var gode for alle aktører. Det var de såkalt halvoffisielle konsertene, som kunne finne sted på universiteter og muséer, men der det ikke var lov å annonsere arrangementene. Og det var undergrunnsmusikklivet, som var det viktige for Sofia Gubaidulina.

– Det har vært min skjebne å være forbundet med et totalitært regime. Det var et stort hinder for fritt å kunne gi uttrykk for mine musikalske fantasier. På tross av at dette landet støttet kunsten, var det bare den offisielle, eller politiserte kunsten de støttet, den som glorifiserte det diktatoriske regimet. For meg var det helt uakseptabelt. Derfor ble jeg en persona non grata, og det å få fremført musikk, ble veldig vanskelig. Men dette hadde også en paradoksal side, for selv om det var et stort press fra myndighetene om å følge gitte retningslinjer, skapte dette presset en motreaksjon hos enkelte. Dermed var det mulig å finne støtte for den frie, såkalte undergrunnskunsten i Moskva. Det fantes musikere som var villige til å risikere sine privilegier og posisjoner. De brukte tid på å innstudere moderne, krevende musikk, og de fremførte den for et lite, men viktig publikum. Det var en enorm støtte.

Sofia Gubaidulina, Bergen 2018.

Forlagsdirektør og manager Hans-Ulrich Duffek forteller:

– Det var en tid da Sofia kunne ha bestemt seg for å ikke fortsette karrieren som komponist. Hun var fattig og hadde ikke anledning til å høre musikken sin, få den fremført. Så hun kunne valgt en annen profesjon, hun kunne ha gått videre med en annen slags musikk, men hun bestemte seg for å fortsette på sin egen vei, selv om dette innebar at hun ikke kunne dra fordel av komponistforeningens ordninger. Hun måtte bo i en svært liten leilighet, hun hadde lite penger, så denne avgjørelsen om å fortsette å skrive sin egen musikk var en eksistensiell avgjørelse, en avgjørelse som ingen vestlige komponister nå til dags trenger å ta.

Hans-Ulrich Duffek, Tallinn 2016

Å være en ortodoks troende komponist, ga Sofia Gubaidulina utfordringer. Hun måtte skjule religiøse titler og tekster der myndighetene kunne tenkes å ville kontrollere materialet. Troen ga henne også sjelekvaler. Ifølge den ortodokse lære har musikken en funksjon i gudstjenesten, og musikken skal kun være vokal. Flere ganger oppsøkte hun Fader Vladimir, presten hun leste med frem til dåpen: Hvordan kunne hun skrive instrumentalmusikk og bruke religiøse tekster i musikk beregnet for konsertsalen?

Fader Vladimir svarte omtrent som Sjostakovitsj: «Ha fred med deg selv. Fortsett å skrive den musikken du må» [ix]. Riktignok unnlot han å gi uttrykk for hva han selv mente.

Interesse fra Vesten

Det tyske musikkforlaget Sikorski har spilt en avgjørende rolle i Sofia Gubaidulinas liv. På 1970-tallet reiste representanter fra forlaget jevnlig til Sovjetunionen for å oppspore nyskapende, originale stemmer. De ble fort oppmerksomme på «den gylne trio»: Alfred Schnittke, Edison Denisov og Sofia Gubaidulina. Forlaget tok med seg partiturer, bøker og plater til Moskva og smuglet materiale fra de sovjetiske komponistene med seg tilbake, materiale som ble videreformidlet til musikere, konsertarrangører og radiostasjoner i vestlige land.

I 1979 opplevde Sofia Gubaidulina sin første større suksess i Vesten, forårsaket nettopp av Sikorskis smuglervirksomhet. I en konsertserie i Paris, under ledelse av Pierre Boulez, ble musikk av syv sovjetiske komponister fremført. Samme år ble disse syv svartelistet av den sovjetiske komponistforeningen, fordi disse komponistene urettmessig hadde tillatt seg å representere sovjetisk musikk. Hver enkelt komponist ble navngitt og kritisert offentlig, og straffen innebar å ikke bli fremført de neste to årene. Straffen gjorde med andre ord ikke mye til eller fra for Sofia Gubaidulina.

Hennes internasjonale gjennombrudd kom i 1981, da fiolinkonserten «Offertorium» ble urfremføringen i Wien, med Gidon Kremer som solist. Sofia Gubaidulina var 49 år gammel. Hun hadde aldri vært utenfor Sovjets grenser og fikk heller ikke ved denne anledning innvilget reisetillatelse. Året etter ble «Offertorium» fremført i Berlin, New York, Boston, Montreal, Zürich, og da en innspilling ble gitt ut på Deutsche Grammophon i 1989, med Gidon Kremer, Boston symfoniorkester og dirigenten Charles Dutoit, ble fiolinkonserten snart regnet som en av de store i nyere tid, ved siden av Alban Bergs fiolinkonsert fra 1935.

Utreise og emigrasjon

Mikhail Gorbatsjovs perestrojka og glasnost fra midten av 1980-tallet åpnet nye muligheter for Sofia Gubaidulina. Hun ble invitert som festivalkomponist til Gidon Kremers Lockenhaus-festival i Østerrike i 1986, og denne gang fikk hun innvilget reisetillatelse. Her ble en lang rekke av hennes verker fremført, og for første gang kunne hun selv knytte kontakter med internasjonalt musikkliv. Fra 1986 av har hun hele tiden mottatt langt flere bestillinger og invitasjoner, fra orkestre og institusjoner over hele verden, enn hun har kunnet takke ja til.

Av alle vanskelige år for Sofia Gubaidulina i Sovjetunionen, ble likevel 1990 det verste. Politisk uro, kriminalitet, varemangel gjorde at hun mistet all ro og arbeidsevne. Hun fikk hjelp av forlaget og venner i Tyskland til å få opphold i landet, i første omgang for et kortere tidsrom. Da hun forlot Sovjetunionen i februar 1991, ble det i praksis hennes emigrasjon.

– Jeg hadde aldri tidligere tenkt på å emigrere, men landet gjennomgikk en dramatisk endring på den tiden. Det var en hard tid, som truet oss på en rekke felter. Endringene var katastrofale for mange, også for meg. I denne situasjonen ga Tyskland meg muligheter til å utvikle meg videre, under andre forhold. Slik ble jeg ble reddet fra en kommende død, fordi jeg ikke hadde kraft til å overleve slik jeg hadde det i Moskva.

Sofia Gubaidulina, Bergen 2018

Gidon Kremer hjalp henne å ta kontakt med Paul Sacher-stiftelsen, et arkiv og forskningssenter i Basel. Stiftelsen kjøpte alle hennes partiturer, også de fremtidige, noe som ga henne økonomi til å kjøpe et hus utenfor Hamburg, i nærheten av forlaget sitt.

Men hva med musikken? Ble den påvirket av de nye livsforholdene? Nei, svarte Sofia Gubaidulina, fra scenen i Håkonshallen i Bergen i 2018:

– Denne endringen i mitt liv har ikke endret noe i min musikk. Musikk er en kunstform som først og fremst krever sjelelig konsentrasjon, som igjen åpner veien til det indre og til forbindelsen med himmelen og gjør at vi hører de klangene som fremkommer. Det er det viktigste i livet, og det forandres ikke av det ytre. Det er kun den indre konsentrasjon som er viktig i livet, for meg personlig.  

«Utgangspunktet er en enhet av klanger, en vertikal enhet som jeg har fått som gave fra oven»

Tidens forvandling

«Det viktigste målet for et kunstverk er forvandlingen av tiden utenfor tiden. Aktiveringen av denne andre tiden kan finne sted i kunstverket.» [x]

Dette er Sofia Gubaidulinas kunstnerisk-religiøse credo. Grunnleggende i hennes forestillingsverden er idéen om to tidsakser: en vertikal tid, også referert til som essensiell tid eller hellig tid, en metafor for et dypere lag i mennesket, for sjelens rike, det evige, guddommelige, og en horisontal tid, et bildet på vår fysiske eksistens.

Når hun snakker om tidens forvandling, understreker hun at dette kun er en billedlig måte å snakke om den kunstneriske skaperprosessen på. Hun vil ikke gi seg ut for å være noen kunstfilosof eller religionsfilosof. Dette er hennes måte å snakke om «transformasjonen» på. Dette er hennes metaforer.

For et musikkverk forestiller hun seg forvandlingen på denne måten:

«Utgangspunktet er en enhet av klanger, en vertikal enhet som jeg har fått som gave fra oven» [xi], sier hun. Denne klanglige unnfangelsen må transformeres til horisontal tid, omgjøres til konkret form i et reelt forløp. Det neste stadiet av tidens forvandling omfatter innstudering og fremføring av musikere og publikums lytting. Det tredje stadiet, eller fasen, kan kun lykkes hvis utøverne makter å trenge inn til essensen av verket, og at publikum opplever denne dybden. Hvis det skjer, blir partituret befridd fra den horisontale tiden og gjennomgår en transformasjon tilbake til vertikal tid. En gjenoppståelse.

Klanglige symboler

Noen vil kalle Sofia Gubaidulina en mystiker, andre vil si at hennes billedbruk er for konkret og banal. Men det avgjørende, sett fra et rent musikalsk synspunkt, er at Sofia Gubaidulinas forestillinger inspirerer henne til konkrete virkemidler som utnyttes i selve konstruksjonen av verket. De er med på å skape et formspråk som kan oppfattes uavhengig av hennes religiøse forestillinger.

Noen eksempler:

Korset, i form av kryssende linjer, brukes i mange verk og på forskjellig måte. Komponisten kan la en instrumentgruppe ligge i det lyseste registeret samtidig som andre instrumenter klinger mørkt og dypt. Så nærmer de musikalske posisjonene seg hverandre og krysses i nøye utregnete punkter. Korset fremkommer også hvis en tone ligger utholdt over tid mens raske glissandoer krysser denne linjen. Celloen i seg selv, som soloinstrument sentralt plassert på scenen, bruker hun til å fremstille korsets tegn ved at buen føres horisontalt over strengene.

Et eksempel på et annet virkemiddel som kan forstås både musikalsk og religiøst, er bruken av kvarttoner. I flere verk lar Sofia Gubaidulina en del av et ensemble være stemt en kvarttone lavere enn andre instrumenter. De forskjelligstemte gruppene representerer for henne en verden av lys og en verden av skygge, himmelske og jordiske krefter i kamp mot hverandre. Men kvarttonene kan i seg selv oppfattes som en klangfarge, en taktil klanglig struktur, en egen dissonanssfære i vekselvirkning med en mer tradisjonell instrumentklang.

Et tredje eksempel kan være at hun gir instrumenter eller instrumentgrupper forskjellige slags roller, og lar rollene bli kledd, så å si, i forskjellig tonemateriale. Svært tydelig er det i verket «Sieben Worte», for cello, bajan og strykere. Syv satser med titler som gjengir «Jesu syv ord på korset»:

Celloen, som hun assosierer med Kristus på korset, har et mikrotonalt materiale. Bajanen, som hun lar representere Guds rike, har et kromatisk materiale. Og strykerne, evangelisten, har et diatonisk materiale. De tre forskjellige karakterene i tonematerialet er med på å formidle en handling, hvis man vil forstå det slik. Men disse tre forskjellige materialtypene kan også oppleves som rene klangkvaliteter som utnyttes i et musikkdramatisk forløp.

At Sofia Gubaidulina har lykkes i å forene et religiøst og et musikalsk innhold i sine verk, kan være en hovedgrunn til at hun har fått et større og mer sammensatt publikum enn de aller fleste samtidskomponister i dag.

Et utvalg verker:

• Tre fiolinkonserter: «Offertorium», tilegnet Gidon Kremer, «In tempus praesens», tilegnet Anne-Sophie Mutter», «Dialog: Ich und Du», tilegnet Vadim Repin og Andres Mustonen
• Fire strykekvartetter
• «Fachwerk», konsert for bajan, slagverk og strykere, tilegnet Geir Draugsvoll
• «Trippelkonsert» for fiolin, cello, bajan og orkester, tilegnet Elsbeth Moser
• «Hour of the soul», for stort blåseensemble og mezzosopran
• «Johannespasjon», tilegnet Valery Gergiev
• «Stimmen … verstummen», symfoni i 12 satser
• «Stufen», for symfoniorkester
• To versjoner av oratoriet «Über Liebe und Hass» (9 og 15 satser)

---

Noter:

[i] Sitatet i ingressen er hentet fra Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography», Indiana University Press 2007, s. 266

[ii] Hermann Rauhe: «Leben und Werk Sofia Gubaidulinas im Zeichen der Verkündigung des Bibelwortes», Die Stiftung Bibel und Kultur 1988–2000, Deutsche Bibelgesellschaft, Stuttgart, 2001, s. 161

[iii] Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography, Indiana University Press 2007, s. 3

[iv] Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography, Indiana University Press 2007, s. 14

[v] Ibid.

[vi] Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography, Indiana University Press 2007, s. 27

[vii] Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography, Indiana University Press 2007, s. 103

[viii] Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography, Indiana University Press 2007, s. 66

[ix]Michael Kurtz: Sofia Gubaidulina, A Biography, Indiana University Press 2007, s. 104

[x] Göran Fant: «Bön för vattumannens tidsålder», Forum Järna,1992, s. 42

[xi] Ibid.

***

Denne artikkelen er skrevet på oppdrag fra SEGL, Katolsk årsskrift for religion og samfunn, utgitt i desember 2021. Redaktører: Peder K. Solberg og Øivind Varkøy.
Kan leses i pdf-format i SEGL 2021, side 226-233.