«Far har satt segl» og reist «over til den andre siden», melder sønnen Ragnvald Wernøe i dag.
Dette leser jeg etter å ha sittet og lyttet igjennom et intervju jeg gjorde med Kjell Wernøe i 2011. Et sammentreff jeg vil bruke for å minnes Kjell. For jeg har nettopp hørt hans lattermilde, engasjerte stemme fortelle om alle viderverdigheter på veien for å få fremført Fachwerk av Sofia Gubaidulina, verket hun skrev for akkordeonisten Geir Draugsvoll.
Historien begynner i 2004 og ender fem år senere, forteller Kjell:
– Vi fikk altså endelig sjøsatt verket i november 2009, i Concertgebouw.
Og med begeistring:
– Jeg har hørt mange gode konserter i løpet av mitt lange liv, men å oppleve at ellevehundre mennesker står opp og jubler av glede etter at dette verket ble fremført, det var en helt … ja, merkelig, nesten surrealistisk opplevelse.
Kjell Wernøe var en god venn av Sofia Gubaidulina. En følgesvenn. Han betydde mye for å få hennes musikk fremført i Norge, også gjennom plateinnspillingen av Fachwerk dette samme året, 2011. Til historien hører med at Kjell Wernøe betalte kr.80.000 av egen lomme for å få verket innspilt. Det var på ingen måte poenget. Dette var poenget for Kjell Wernøe:
– Er det ikke fantastisk at man på sine eldre dager får lov til å være med på noe sånt, at man blir invitert inn og får lov til å være med i prosessen med å få dette verket fremført, og får lov til å realisere en innspilling av verket.
Når jeg ser Kjell Wernøe for meg, står han lett foroverbøyd, henvendt, som om han omfavner den han snakker med. Og når jeg leser forordet i hans bok Følgesvenner, er det nettopp det han gjør:
«Kraften oppstår i en tilstand av sterkt oppmerksomt nærvær. Jeg blir på en måte vekket til aksjon, til medskapende i det som utspiller seg …»
Takk for begeistring og nærvær.
Bildet øverst viser Kjell Wernøe og komponisten Sofia Gubaidulina i Oslo i 2013.
Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen
