Sofia Gubaidulinas oratorium Über Liebe und Hass ble fremført i Nidarosdomen under Olavsfestdagene i Trondheim 2. august. Urfremføringen fant sted i Tallinn i oktober i fjor. Like etter ble oratoriet fremført i Semper-operaen i Dresden. Hvordan har det seg at Olavsfestdagene klarer å få dette storverket på programmet, som det tredje fremføringsstedet, og atpåtil med komponisten, en av vår tids fremste, til stede?
Tekst: Bodil Maroni Jensen Toppfoto: Olavsfestdagene
– Trondheim er et sted hvor Sofia Gubaidulinas musikk har vært presentert tidligere, så det er et kjent sted for henne, sier Hans-Ulrich Duffek, direktør for Sikorski musikkforlag. Han bistår Sofia Gubaidulina med det praktiske i hennes komponistliv, og følger henne til fremføringer over hele verden.
– Trondheim har denne enestående Nidaros-katedralen. Akustikken og skjønnheten i Nidarosdomen er noe man ikke opplever andre steder i verden. Dette er heller ikke bare en fremføring blant mange andre, men det er konsert innen rammen av Olavsfestdagene, en festival som er viet en helgen og religiøse temaer, sier han.
Fredsoratorium
Über Liebe und Hass er et nesten timelangt verk for fire solister, tre kor og symfoniorkester.
Teksten har Sofia Gubaidulina selv samlet fra forskjellige religiøse kilder. Utgangspunktet for arbeidet med verket var Frans av Assisis fredsbønn, i en versjon skrevet av en anonym benediktinermunk.
– Jeg ble fullstendig forelsket i denne bønnen. Jeg arbeidet med verket i to år, først kanskje fire måneder kun med teksten. Disse tekstene er hovedsaken i verket, ikke musikken, men tekstene er det viktigste i dette verket.
Dette uttalte Sofia Gubaidulina i forbindelse med urfremføringen 14. oktober i fjor.
Vektleggingen av tekstene kan virke paradoksal, for oratoriet dramatiserer det verbale innholdet med de sterkeste musikalske virkemidler. Kontraster utnyttes på alle vis, i lydnivå og i tetthet i strukturen. Dissonanser dynges på hverandre og oppløses talende klart i durakkorder og harmonisk avspenthet. Solistene synger innadvendt og forlatt, eller fortvilet kraftfullt, i høyeste register, på bristepunktet av hva som er mulig å prestere. Korene fremfører homogene klanger eller gammelmodig harmonikk, eller de synger i munnen på hverandre, presser hverandre, kjemper. Oppadstrebende linjer trues og angripes av veldige krefter i orkesteret.
Likevel sier Gubaidulina at tekstene er det viktigste, i denne overveldende dramaturgien.
– Jeg elsker disse sakrale tekstene, disse kontrasterende tekstene, disse øyeblikk der jeg stiller følelser for kjærlighet og hat sammen. Det får meg til å gråte, Men disse tårene er en stor lykke. I disse øyeblikk er mennesket forenet med Gud; i disse øyeblikk av kunstnerisk kontrasterende substanser.
Så konsekvent er hun i sin oppfatning av at det er teksten som er det vesentlige i verket, at hun også har skrevet en kammerversjon av oratoriet. Einfaches Gebet. Her blir teksten resitert, i en besetning av to celloer, kontrabass, klaver og slagverk. Meningen er at verket skal oversettes og fremføres på det språket publikum kan forstå. Til nå er det fremført på russisk og tysk. Fremføres kammerversjonen av oratoriet i Norge, vil det hete En enkel bønn.
– Musikk er ikke bare musikk for meg
Über Liebe und Hass er tilegnet den estiske dirigenten Andres Mustonen. Han har samarbeidet med Sofia Gubaidulina i en årrekke, og har fremført mange av hennes verker. Han ledet urfremføringen i Tallinn, og han dirigerte fremføringen på Olavsfestdagene.
– Musikk er ikke bare musikk for meg. Det er noe mye mer. Det er tenkningen, forståelsen, den åndelige siden som er det vesentlige for meg. Uten mystikk, ingen musikk. Det tekniske, musikalske må selvfølgelig være på plass. Uten at utførelsen er på et høyt nivå, kan vi ikke forstå noe om åndelighet, om kjærlighet. En god fremføring er forutsetningen for å formidle og forstå disse andre verdiene, sier dirigenten.
I Nidarosdomen leder Andres Mustonen Trondheim symfoniorkester, det ungarske Purcell-koret, Trondheim Vokalensemble, Nidaros domkor og fire solister i Vestskipet, der det skiftende lyset fra Rosevinduet og lyssetting av rommet får omgivelsene til å virke lette og luftige. Det minner om snø, kommenterer en danske, om de pudderhvite buene og linjene vi bøyer hodet bakover for å følge.
– Nidarosdomen er spesiell. Jeg føler den åndelige atmosfæren umiddelbart når jeg kommer inn her. Rommet er levende. Det er ikke stein. Musikken må være en del av bygningen, av arkitekturen. Det vi skal gjøre må ikke ødelegge dette. Det er vårt ansvar. Åndelig musikk må være i harmoni med stedet, sier dirigenten.
Det siste verket
Andres Mustonen er en emosjonell dirigent. Han gir Über Liebe und Hass en inderlig og intens fremføring. På det sterkeste er verket rystende, også skremmende. Vi lar oss herje med av krefter som fører både nedover og oppover. Vi er vergeløse i iscenesettelsen av lyd og konsertkonvensjon. Vi slipper ikke unna. Vi blir løftet, rørt, og utmattet.
Når applausen bryter løs, går komponisten rolig frem, rekker hendene frem til solistene, vender seg mot alle i orkesteret og klapper, hever armene mot korene, fører hendene mot brystet og bøyer seg, smiler, kysser dirigenten på russisk vis. Så endelig vender hun seg mot publikum.
Sofia Gubaidulina tar ikke imot flere bestillinger, har hun gitt uttrykk for. Über Liebe und Hass vil bli hennes siste verk. Men det er ikke fullført. De ni satsene vi nettopp har hørt, er kanskje bare halve verket.
– Jeg tror det blir ni nye satser. Den store versjonen skal urfremføres på Valery Gergievs festival i Rotterdam, i september 2018, under ledelse av Gergiev selv, opplyser Hans-Ulrich Duffek.
Tjueseks år i Vesten
Den russisk-tatarske Sofia Gubaidulina fikk internasjonal oppmerksomhet da fiolinkonserten Offertorium ble fremført av Gidon Kremer i Wien i 1981. Selv bodde hun ennå i Moskva, som en av kulturmyndighetenes kritiserte komponister, uten særlig muligheter for fremføringer i hjemlandet. Hun forlot Moskva i februar 1991, det året hun fylte seksti. Da skjøt en bemerkelsesverdig karriere fart, med store bestillinger og oppføringer av de fremste solister og orkestre, i Europa og USA.
– Jeg har vært heldig som har fått arbeide med mange førsteklasses musikere i mitt liv, forteller Sofia Gubaidulina meg. På russisk. Jeg har intervjuet henne flere ganger tidligere, da på tysk. Denne gang ber hun om å få snakke sitt morsmål, med Hans-Ulrich Duffek som tolk. Hun snakker ikke engelsk, og gir selv uttrykk for at hun snakker dårlig tysk.
– Jeg har ikke hatt tid til å lære språk. Musikken tar hvert sekund av min tid, sier hun.
Men å «snakke russisk» med Sofia Gubaidulina, får språket til å virke underordnet i kommunikasjonen. Hun ser meg rett inn i øynene mens hun snakker fritt og engasjert. Som om jeg forsto hvert ord.
– Kanskje min musikk avhenger mer av utøverne enn tilfellet er for andre komponisters verker, sier hun.
Hun er tilstede på alle prøver når musikken hennes skal fremføres. Også når verkene er fremført mange ganger tidligere. Ja, hvorfor er du det, spør jeg.
– Å være tilstede på prøvene er viktig. Jeg gjør notater og kommer med små kommentarer etterpå. Det kan bidra til forbedringer. For eksempel som i går: Jeg hørte at marimbaspilleren burde bruke noen hardere stikker, og plutselig ble åpningen av stykket helt annerledes. Det er snakk om detaljer. Som å gjøre musikerne oppmerksom på at de kan endre hele atmosfæren i musikken ved å gå fra piano til pianissimo.
Men prøvearbeidet har ikke betydning kun for den forestående konserten:
– Ved å møte forskjellige ensembler, forskjellige utøvere, lytte til dem, influerer det på komponeringen min videre.
Fachwerk
Konserten i Nidarosdomen 2. august ble innledet med Gubaidulinas Fachwerk, for akkordeon, slagverk og strykere. Verket er skrevet for den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll, en av de musikerne Sofia Gubaidulina samarbeider nært med. De traff hverandre første gang i 1994, og siden har de hold kontakten rundt fremføringen av hennes akkordeonverker.
– Sofia Gubaidulina er den viktigste komponisten i dag, for at akkordeon, eller bajan, som det heter på russisk, kommer ut i de store konsertsalene rundt omkring, sier Geir Draugsvoll, som har fremført alle de elleve verkene Gubaidulina har skrevet der akkordeonet har en rolle.
– Hun er et ikon blant nålevende komponister, og det er viktig for et instrument som mitt, som ikke har så mye repertoar, at en komponist som er kjent og blir spilt over hele verden, velger å skrive for instrumentet, sier Geir Draugsvoll.
Fachwerk skulle opprinnelig vært urfremført på Olavsfestdagene i 2009, men komponisten ble syk og fikk ikke anledning til å fullføre partituret.
Urfremføringen fant sted i Ghent i Belgia, i november 2009, med Amsterdam Sinfonietta og dirigenten Reinbert de Leeuw. Dagen etter ble det fremført i Concertgebouw i Amsterdam. Siden den gang har Draugsvoll fremført Fachwerk rundt førti ganger, med orkestre som London symfoniorkester, Marinskijteatrets orkester i St. Petersburg og München-filharmonien.
En ring sluttet
– For meg har det vært en drøm å få fremført Fachwerk på Olavsfestdagene. Jeg har hatt det med meg hele tiden, sier Jens Storli, programsjef for Olavsfestdagene.
Han minner om året 2008, da festivalen gikk konkurs, og Randi Wenche Haugen kom inn som ny direktør.
– Vi hadde ikke noe program, knapt nok tillit i noen retning. Vårt halmstrå var muligheten vi fikk til å urfremføre Fachwerk som åpning på festivalen i 2009. Vi var utrolig glad og stolt over det, sier Jens Storli.
Skuffelsen var desto større, da verket måtte avlyses. Også for solisten, Geir Draugsvoll.
– Da hadde Gubaidulina allerede snakket om at dette verket skulle komme i årevis, og jeg tenkte at nå ville det ikke bli til noe. Så jeg var ganske langt nede, da jeg kom hit i 2009. Men vi spilte dobbeltkonserten i stedet, med Øyvind Gimse og Trondheimsolistene. Det var en god erstatning. Sieben Worte er Gubaidulinas mest spilte orkesterverk, men ikke spilt mye i Norge, sier Geir Draugsvoll, som er en av de fremste på sitt instrument, internasjonalt.
– Det er veldig naturlig å komme tilbake og spille Fachwerk her. Nå er en sirkel sluttet. Jeg gleder meg til å fremføre det med en av Gubaidulinas yndlingsdirigenter, Andres Mustonen, som fargelegger og maler alle de verkene han dirigerer, på en helt spesiell måte.
Sofia Gubaidulina 2018
Det siste store bestillingsverket av Sofia Gubaidulina som er fremført, er Trippelkonserten, skrevet for bajan, fiolin, cello og symfoniorkester, urfremført av Boston symfoniorkester i februar i år, og fremført noen dager senere av New York-filharmonien. Et verk å tenke på for Festspillene i Bergen, som har valgt Sofia Gubaidulina som festivalkomponist til neste år?
Presentasjoner og fremføringer av Sofia Gubaidulinas musikk i Norge:
Offertorium fremført av fiolinisten Stig Nilsson og Oslo Filharmoniske Orkester, under ledelse av Michel Swierczewski, 13.10 1994.
Alleluja fremført av Marianne Beate Kielland, mezzosopran, Manuela Pavel, alt, Mikael Fagerström, tenor, Rolf Magne Gåskjenn, baryton/bass, Oslo Filharmoniske Orkester og Filharmoniens Kammerkor, under ledelse av Hans Vonk, 09.05 og 10.05 1996.
Den første bredere presentasjonen av Sofia Gubaidulinas verk i Norden, fant sted på Tonsättarfestvalen i Stockholm Konserthus i 2000, der den norske komponisten Åse Hedstrøm var direktør for konserthuset og Kungliga Filharmonikerne. Sytten verk ble fremført, og Sveriges radio gjorde opptak av samtlige. Mange av disse ble sendt i NRK.
Den første større presentasjonen av Gubaidulinas musikk i Norge, fant sted på Trondheim kammermusikkfestival i 2004, der Gubaidulina var festivalkomponist og selv til stede.
Dobbeltkonserten Sieben Worte fremført på Olavsfestdagene i 2009.
Plateinnspilling av Fachwerk, med Geir Draugsvoll på bajan, Eirik Raude på slagverk, og strykere fra Trondheim symfoniorkester, ledet av Øyvind Gimse, pluss konsertfremføring i Nidarosdomen, 2011.
Sofia Gubaidulina var festivalkomponist på Risør Kammermusikkfest i 2014.
Det Norske Kammerorkester fremførte Fachwerk i 2013 og Sieben Worte på Ultimafestivalen i 2016, begge konsertene i Oslo.