Komponistprisvinneren Bastien David, æresprisvinneren Sir Simon Rattle og komponistprisvinnerne Kristine Tjøgersen og Ashkan Behzadi.
Foto: Ernst von Siemens Music Foundation | Astrid Ackerman

Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «For Kristine er dette et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.

Ernst von Siemens Musikstiftung ble etablert av en etterkommer, barnebarn, av grunnleggeren av det tyske industrikonsernet Siemens AG. Ernst (1903–1990) var utdannet fysiker, ledet selv konsernet en periode på 1950- og 60-tallet og opprettet tre stiftelser: en for vitenskap, en for musikk og en for billedkunst.

Musikkstiftelsen ble etablert i 1972 og deler i år ut rundt 4 millioner euro (46 millioner kroner), hvorav største delen (38 millioner kroner) går til priser og prosjekter på samtidsmusikkområdet.

Tre priser

Den ene av musikkstiftelsens tre priser er en ærespris, Ernst von Siemens Musikpreis, som i år gikk til dirigenten Sir Simon Rattle. Prisen er en av de største i internasjonalt musikkliv, på 250.000 euro, tilsvarende 2,9 millioner kroner. Tidligere mottakere er Mstislav Rostropovich, Mariss Jansons, Anne-Sophie Mutter og komponistene Per Nørgård, Unsuk Chin og Olga Neuwirth.

Stiftelsens ensemblepriser, på 75.000 euro, gikk til Collective lovemusic og Tacet(i), med base i henholdsvis Strasbourg og Bankok, begge samtidsmusikkensembler som opptrer utradisjonelt og uhøytidelig.

Komponistprisen ble opprettet i 1991, og har til nå blitt delt ut til 44 komponister. Tre komponister mottok den i år, den franske Bastien David og iransk-kanadiske Ashkan Behzadi – ved siden av Kristine Tjøgersen. Prisen er på 35.000 euro, i tillegg til andre bidrag fra stiftelsen.

– Jeg har fått støtte til plateinnspilling, og den kom ut i dag, forteller Kristine gledesstrålende når vi møtes i der Ratskeller i München 16. mai, dagen før prisutdelingen. Night Lives er innspilt med det norske ensemblet Cikada og utgitt på det norske selskapet Aurora Records.

Lenge hemmelig

Ernst von Siemens-prisene ble offentliggjort i januar i år, men Kristine har visst om utnevningen i ett år.

– Jeg tenkte ikke tenkt så mye på det før i høst, i september. Da skulle det bli tatt bilder og lages en dokumentarfilm, og det syns jeg var ganske heftig. Jeg er ikke så vant til sånne ting, og jeg er ikke noe glad i å bli tatt bilde av. Det var et helt filmteam som ble med hjem til mitt barndomshjem i Sagesund ved Tvedestrand. De fløy droner over huset, og naboene lurte på hva som skulle skje. Min far var med, og min bror, og Lars, mannen min, selvfølgelig. For meg var dette ganske voldsomt.

Det ble også skrevet et essay om Kristine, Where the Wild Things Are, av Jennifer Gersten, kjent som musikkskribent i The New York Times, The New Yorker, Bloomberg og Gramophone.

«Kristine Tjøgersen is an influential voice among the composers of our time.»

Setningen er hentet fra juryens begrunnelse for å tildele Ernst von Siemens’ komponistpris til Kristine Tjøgersen. Juryen fremhever hennes klanglige fantasi, delvis utviklet gjennom hennes erfaring som klarinettist, og hennes evne til å skape musikalske situasjoner som åpner for en dypere mening og refleksjon over presserende spørsmål i vår tid, ikke minst de som gjelder menneskets utnyttelse av naturen.

Intervju i rådhuskjelleren

Når jeg møter Kristine, har jeg med meg noen uttalelser fra komponisten Lars Petter Hagen, direktør for Festspillene i Bergen. Han er antagelig den i Norge som har hatt mest kontakt med Ernst von Siemens Musikstiftung, ikke som prismottaker, men som deltaker i Siemens-prosjekter og som mottaker av støtte til bestillingsverk. Det var Lars Petter Hagen som holdt jubileumstalen da stiftelsen markerte 50-årsjubileum i Berlin i 2023, noe som ble forbigått i stillhet i norsk offentlighet.

Jeg leser høyt:

«For Kristine er dette et stort og viktig gjennombrudd. Hun har allerede markert seg som en original stemme i norsk og europeisk samtidsmusikk, men denne prisen gjør henne umiddelbart synlig på et helt annet nivå. Det kan bety invitasjoner fra tyske og europeiske festivaler, samarbeid med ensembler og institusjoner – og ikke minst muligheten til å utvikle seg kunstnerisk med større frihet og støtte.»

Har du tenkt på disse følgene, Kristine?

– Jeg har jo merka det allerede. Folk har tatt kontakt. Det var også derfor jeg bestemte meg for å kutte litt ned på stillingen på Musikkhøgskolen. Jeg elsker å undervise. Det er noe jeg brenner for og veldig gjerne vil drive mer med etter hvert, men det ville blitt for mye fra høsten av. Man må jo prøve å leve litt òg. Nå har det gått i ett i så mange år. Jeg jobber sju dager i uka. Jeg har nesten ikke sovet i det siste fordi jeg har gjort ferdig et verk til Ensemble Allegria. De skal spille det på Festspillene om to uker, og jeg leverte det klokka fem natt til tirsdag.

Prestasjonspress og inspirasjon

Kristine Tjøgersen har hatt stor suksess som komponist på kort tid. Hun utdannet seg først til klarinettist, med en master fra Norges musikkhøgskole, så til komponist, med master fra Anton Bruckner-universitetet i Linz i Østerrike.

Prisene er kommet tett de siste årene. Hun vant Arne Nordheims komponistpris og Pauline Hall-prisen i 2020. Året etter vant hun de europeiske radiostasjonenes Rostrum for komponister, deretter en pris i Monaco, og i fjor igjen flere priser i Norge: Edvard-prisen, Spellemannprisen i samtidsmusikk og TONOs komponistpris.

Jeg minner henne på noe hun sier i boken Stemmer i samtidsmusikken, etter å ha mottatt de fire første prisene:

«Det at jeg har fått så mye oppmerksomhet med de prisene jeg har fått, har gjort at jeg også har følt et enormt press på å levere. Så det har sine sider.»

Så hva nå, Kristine, etter denne prisen?

– Jeg har jo mine visjoner om hvordan jeg ønsker at det skal bli, og det er veldig tidkrevende å lage den musikken jeg har lyst til å lage.

Jeg forsto det som at prisene førte med seg et belastende press, et prestasjonspress?

– Kan man lage noe uten prestasjonspress, da? Det er jo en viktig del av det hele. Det trenger ikke å være negativt, men er også en drivkraft som gir ekstra energi. Men det er rart, for når jeg har brukt sykt mye tid og det faktisk er litt blood, sweat and tears å få det ut, og verket er ferdig, så føles det plutselig som at det var jo ingenting.

Heller komponist enn utøver

Kristine jobber mye. Etter at hun fikk vite om Siemens-prisen, har hun laget flere verk, blant annet ELJA, i samarbeid med felespilleren Benedicte Maurseth, for Maurseth og Kronos-kvartetten, urfremført i Carnegie Hall i New York i mars, Shape-shifters for Hannah Weirich og Juliet Fraser, Gibbon Lieder til Silje Aker Johnsen og Petrichor for Ensemble Allegria, urfremført på Festspillene i mai.

Hun begynte å spille klarinett som åtteåring. Da hun var ti, begynte hun på kulturskolen i Tvedestrand og hadde Astrid Holum som klarinettlærer i årene frem til hun var ferdig med videregående skole.

– Jeg møtte Astrid på flyplassen i går. Da hadde hun på seg en liten klarinettnål som jeg hadde gitt henne på barneskolen, av fimo-leire. Jeg hadde pirka så nøye for at den skulle se helt ut som en klarinett. «Du har alltid vært perfeksjonist», sa hun. Det er kanskje derfor jeg ikke likte så godt å opptre med klarinett. Når man spiller konsert, blir det jo aldri helt perfekt. Det er noe annet når jeg komponerer. Det handler mere om å forske og skape noe nytt, en opplevelse både for de som utøver og de som lytter. Jeg føler meg friere som komponist fordi jeg ikke jakter på et bestemt ideal, men heller kan være oppfinnsom og gå mine egne veier. Mot slutten av komposisjonsprosessen så blir det jo mere finpuss og nøyaktig håndverk, og jeg finner alltid noen småting som jeg vil endre. Uansett syns jeg det er bedre å kunne levere fra meg noe.

Kristine kjenner utøverrollen godt. Hun har spilt klassisk musikk i opera- og symfoniorkester og i Forsvarets musikkorps, og i en lang rekke samtidsmusikkensembler, som Tøyen Fil og Klafferi, Ensemble neoN, Oslo Sinfonietta, Ensemble Ernst og asamisamasa.

– Jeg kunne hatt tusen øvelser og bare vært i musikken, spilt og diskutert frasering og alt mulig med andre. Jeg kunne ha øvd og øvd og øvd. Men å spille konsert kan være belastende.

Å fange musikk i skrift

Kristine lytter og tenker og snakker med seg selv når hun svarer. Jeg trenger ikke å si så mye.

– Det er viktig å lage musikk. Da tenker jeg ikke på de prestasjonsgreiene. Et kall … jeg vet ikke. Man vier jo livet sitt til musikken. Det handler ikke så mye om meg. Som med det stykket til Festspillene. Hva er det jeg har laga nå, tenker jeg. Hvis jeg hadde vært perfeksjonist de luxe, så hadde jeg kanskje bare gjort de samme stykkene igjen og igjen og igjen. Men jeg lager veldig mye forskjellig musikk. Jeg har ikke lyst til å bli hemma av at noen forventer at nå skal vi ha et sånt Kristine-stykke. For meg gjelder det å pushe grensene hele tiden. Det er ikke sånn at nå er jeg komponist, nå har jeg lært det, men jeg lærer nye ting hele tiden, tester nye ting. Jeg må stå i det, tørre å være redd for at det kan komme til å bli fiasko.

– Å være komponist på denne måten, notekomponist, er å fange musikk i skrift. Derfor har jeg forventninger til meg sjøl, til hva jeg kan klare å fange. Det er fascinerende at det jeg hører for meg, som av og til kan føles ganske abstrakt, kan bli til noe konkret som andre skal forstå. Jeg syns det er fantastisk. Jeg elsker å gjøre det.

Er det mulig, fullt ut, å omsette en forestilling du har inne i hodet, til skrift, slik at utøvere kan få den samme forestillingen til å klinge?

– Ja, ja, ja. Men man må ofte være litt oppfinnsom i en noteskrift. Man må også få musikerne til å ha lyst til å spille musikken. Det er det jeg syns er skikkelig gøy. Derfor liker jeg også å jobbe med de mere klassiske musikerne som ikke gjør så mye samtidsmusikk.

Fordi?

– Fordi man må overbevise dem. Jeg føler at jeg har en jobb å gjøre. Det er så sykt mye bra ny musikk som burde bli spilt, og det finnes så utrolig mange dyktige musikere og orkestre som kunne fremført den helt fabelaktig om det blir lagt til rette for det. Det handler både om musikerne og om at publikum må få veiledning inn i en ny og berikende lytteopplevelse. Det handler ikke om min musikk heller, men hvis den kan være en døråpner til andres musikk, føler jeg at jeg har lykkes.

Det er noe jeg har hørt deg si før?

– Jeg er en musikkelsker. Jeg elsker å gå på konsert. Jeg og mannen min går ofte på konsert tre ganger i uka. Å høre live musikk er det beste som fins.

– Kanskje jeg må lage musikk selv

Prisseremonien til Ernst von Siemens Musikstiftung fant sted i Münchner Residenz, byens  tidligere kongelige slott, i en fullsatt Herkules-sal med kun inviterte gjester, blant dem en lang seterad med venner og familie fra Norge. Astrid Holum fikk se sin tidligere elev stråle på scenen, uten det minste tegn til sjenanse.

Astrid forteller om Kristines første spilletime i 1992, på den nyopprettede kulturskolen i Tvedestrand. Kristine hadde med seg en klarinett og sin første klarinettbok og sa: «Jeg har spilt ut hele boken i sommer.»

– Hun hadde funnet ut hvordan hun skulle spille alle tonene, men alt var jo feil med munnstilling og hvordan du skal spille en klarinett.

Hadde hun lært seg dette selv?

– Hun hadde hatt en lærer i et halvt år. Han var dirigent for Tvedestrand skolekorps og hadde alle aspirantene i korpset, uansett om det var trompet eller eller fløyte eller trommer. Selv spilte han trekkspill, så hun kunne jo ingenting som var klarinettistisk. Så jeg sendte henne hjem med fire lange toner til neste gang.

Ganske kjedelig for en tiåring?

– Men det tok hun. Vi måtte begynne forfra og fikk på plass munnstillingen veldig fort. Hun var veldig dedikert for å spille og å gjøre det bra. Hun har et godt øre, så hun forsto godt hva det ville si å få sound i klarinetten.

Hva var det hun ville med spillingen, etter hvert som du ble kjent med henne?

– Hun var veldig glad i å øve. Hun ville formulere musikk, få til musikken. Hun var ikke så glad i å være på scenen, så når hun hadde spilt ferdig et stykke, ville hun bare videre og spille det neste, ikke fremføre musikken for noen, så det måtte vi øve på, det å tørre å ta imot applaus. I begynnelsen var hun redd for at ting ikke skulle være perfekt. Hvis det var nittifem prosent bra i hennes ører, så var det ikke bra nok. Vi måtte øve på det at nittifem prosent bra, det er bra, det! Men hun ga seg aldri før hun var helt på topp.

Når var det du forsto at det ikke er klarinettist hun skal bli?

– Jeg forsto vel aldri at hun kom til å bli komponist. Hun var veldig glad i natur. Hun hadde en mor som var opptatt av hvordan ting ser ut og hvordan det låter når du er ute i skog og mark. Lyder. Men derifra til å forstå at hun skulle bli komponist, den tok jeg ikke. Hun sa alltid at musikken hun spilte, var litt kjedelig. Kanskje jeg må lage musikk selv, sa hun en gang. Så jeg førte henne kanskje fram til å bli komponist.

Når du nå ser henne utfolde seg som komponist, i Norge og internasjonalt, kjenner du henne igjen?

– Det er min Kristine. Hun var veldig kreativ, og hun er veldig kreativ. Jeg har sagt til henne at hadde ikke jeg vært der i Tvedestrand den gangen da hun var ti år og begynte å spille klarinett i kulturskolen, så hadde hun kanskje vært billedkunstner i dag i stedet. En annen lærer kunne vist en annen vei. Nå ble det musikk.

Ser du det som en tilfeldighet?

– Jeg vetikke. Det er vanskelig å vite. Men det forundrer meg i grunnen ikke. Hun har vært så dedikert og har jobbet så hardt, helt fra hun var veldig liten. Så at hun er her nå … Det er helt utrolig på én måte. På en annen måte tenker jeg at hvis det hadde vært én av mine elever, og jeg har vel hatt mange hundre, så måtte det ha vært Kristine som klarte dette.

To spørsmål til komponist Lars Petter Hagen, som svarer på bakgrunn av lang erfaring med Ernst von Siemens-stiftelsen:

Hvilken betydning har denne musikkstiftelsen i internasjonalt musikkliv?

Når Ernst von Siemens-stiftelsen løfter frem et prosjekt, institusjon eller en kunstner signaliserer det at dette er kunst som fortjener å bli hørt, diskutert og tatt på alvor. Ernst von Siemens Musikkstiftelse fungerer som et slags kvalitetsstempel. Det handler ikke bare om pengene – selv om støtten er betydelig – men om den kunstneriske legitimiteten som følger med. De har gjennom mange år vist både visjoner og stort mot gjennom sine tildelinger.

Du har sagt at anerkjennelsen du selv har fått i Tyskland, blant annet gjennom støtte fra Ernst von Siemens-stiftelsen, har vært med å forme deg som komponist. Hva er det med det tyske musikklivet på samtidsmusikkfeltet som virker så stimulerende?

Først og fremst at de tar kunstformen på stort alvor. Og så finnes det en infrastruktur – med festivaler, ensembler, kringkastingsinstitusjoner og universiteter – som gir rom for langsiktig utvikling. Det er mulig å jobbe grundig og kompromissløst med idéer, fordi man møter et publikum og en kritisk offentlighet som er vant til å lytte, utfordres og reflektere. For meg var det utrolig viktig å bli møtt i en kontekst hvor samtidsmusikk ikke er en marginal kuriositet, men en naturlig del av kulturen og den offentlige samtalen.

Publisert på Ballade 27. juni 2025

---