Magnar Åm, Dmitrij Sjostakovitsj og Franz Schubert: tre verk som tvinnet seg i hverandre og hadde mer med hverandre å gjøre enn man kunne tro.

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Toppfoto: Carmen Castrejon

Oslo Strykekvartett og VIVE fra Ung Kvartettserie
Kulturkirken Jakob i Oslo 21. oktober 2025

Iben Sofie Nygaard i den unge kvartetten VIVE åpnet med å fortelle om Magnar Åms verk, fra 2011. Det lå i bestillingen fra Fartein Valen-senteret at verket skulle ha en sammenheng med altertavlen i Valestrand Kulturkyrkje. Tavlen viser Jesus som går på vannet, og som berger Peter fra å drukne. er også me borne. Lyse, lyse toner som aldri ville ned i dypet. (Er også vi båret, på bokmål.)

Oslo Strykekvartett fortsatte. Det var som om de sang Sjostakovitsj’ 7. strykekvartett ut, som om den hadde vært holdt lenge inne. De spilte av nødvendighet. De seks korte satsene tok altfor fort slutt. Da løftet konserten seg enda et hakk, med Liv Hilde Klokk-Bryhn, 2. fiolinisten, som leste en tekst som godt kunne stått som selvstendig innslag i programmet. Om Sjostakovitsj, som sto pakket og klar ute i gangen om natten, i tilfelle politiet skulle komme, slik at han ikke vekket familien. Hvordan kunne han bære presset? Og om hennes vandring på kirkegården i Wien, der støyende turister med informasjon på mobilen, satt på høyttaler, flokket seg rundt Beethovens grav, mens hun tilfeldigvis, inn en umerket sidevei, var kommet over Schuberts. Og der var ingen. Hun fortalte mer om Schubert, som ikke fikk fremført verkene sine, som var syk og døde ung. Arme Schubert, sa hun. Det var nesten så vi hørte et hikst i Jakob-kirken.

I dette alvoret hørte vi Schuberts Strykekvintett i C-dur. En tolkningen der nyhetsbildet flimret med, noen ganger påtrengende, andre ganger slapp vi unna. Ufattelig kjempende og energisk var først sats, med de skjønneste lyspunkt innimellom. Men så Adagioen, så langsom, så oppgitt, gjennomhullet, på grensen til lydløs. Melodien var ikke mer enn den tynneste tråd som kunne ryke hvert øyeblikk. Bærer det? Er vi borne? Etter en lang satspause, som vi alle trengte, fortsatte det med en stampende Scherzo for de overlevende, uten forvarsel avbrutt av sørgemarsjen, som minner om Beethoven, i midten. Den småfulle, avreagerende sistesatsen skjente av gårde, men også her ble vi, og musikken, innhentet av melankoli og tungsinn på veien.

Ville Oslo Strykekvartett og cellisten Fredrik Schøyen Sjølin funnet frem til denne tolkningen av Schubert under andre omstendigheter? Eller kanskje heller formulert: hadde denne kvintetten måttet finne frem til denne tolkningen under andre omstendigheter? Nei. Dette var respons fra musikere som evnet å bære med seg vår maktesløshet og medlidelse, akkurat i denne verden, nå.

Oslo Strykekvartett
Geir Inge Lotsberg og Liv Hilde Klokk-Bryhn, fiolin
Magnus Boye Hansen, bratsj
Øystein Sonstad, cello
I kvintetten var Fredrik Schøyen Sjølin med på cello.

VIVE strykekvartett
Iben Sofie Nygaard og Erik Carrasco-Isachsen, fiolin
Vårin Lie Rognes, bratsj
Vigovajk Sagvik, cello

Konsertserien inngikk i Kvartettserien hvor Ung kvartettserie er et talentutviklingsprogram for unge strykekvartetter.